Flere målestasjoner rundt omkring på kloden måler konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren. Mest kjent er stasjonen ved Mauna Loa [L24] ved Hawaii. Denne stasjonen er riktignok plassert i nærheten av en vulkan som slipper ut CO₂, og når vinden blåser fra vulkanen mot målestasjonen blir måleresultatene feil. Men den fremherskende vindretningen blåser gasser fra vulkanen vekk fra målestasjonen, og feilene som oppstår er lett å gjenkjenne og fjerne fra observasjonsserien [L25]. Figuren nedenfor viser hvordan CO₂-konsentrasjonen har utviklet seg ved Mauna Loa:
En annen mindre kjent måleserie er fra Barrow i nordlige Alaska [L26]:
Figurene viser en tydelig sesongbestemt variasjon: Høyere konsentrasjon om våren enn om høsten. Dette skyldes at vegetasjonen mister blader om høsten. Bladene råtner og avgir CO₂. Om våren og utover sommeren vokser det ut nye blader som bruker CO₂ i fotosyntesen. [L27].
I september 2018 var CO₂-konsentrasjonen ved Mauna Loa 405 ppm (parts per million), og ved Barrow 400 ppm. Undersøkelser av luftbobler i isen i Antarktis viser utviklingen av CO₂-konsentrasjonen gjennom mange tusen år. Se for eksempel [L28] som viser at konsentrasjonen har ligget mellom 200 og 300 ppm de siste 400000 år før 1950.
Når CO₂ først er sluppet ut i atmosfæren er det vanskelig å fjerne den igjen. Heldigvis vil mye fjernes på naturlig måte av vegetasjonen og alger i havet ved hjelp av fotosyntesen. Men plantene klarer ikke på langt nær å kompensere for de økte CO₂-utslippene. På lang sikt vil CO₂ oppløses i havet og etterhvert omdannes til calsiumcarbonat, men dette tar svært lang tid. Antageligvis vil 20-50% av carbonet vi slipper ut i atmosfæren i løpet av dette århundre fortsatt være der i år 3000 [L29].
sist oppdatert: 2021-04-17