Hjem Om sidene Klima Klimavitenskap Tiltak mot klimaforstyrrelser Energisektoren Transport Bruk av land Økonomi Hva Norge kan gjøre Lenker

Egil Størens nettsider

om klima og global oppvarming

Økonomi

Mange spørsmål om økonomi dukker opp når tiltak mot global oppvarming diskuteres. Hvor dyrt blir det? Er det mulig å stille om hele økonomien innen den tiden vi har til rådighet for å unngå de største problemene?

Kostnader

Noen forskere har arbeidet med kostnader ved tiltak mot global oppvarming, og hvilke virkninger oppvarmingen og tiltakene har på økonomien.

William Nordhaus fikk i 2018 nobelprisen i økonomi for sitt arbeid med å integrere klimautviklingen inn i økonomisk teori og modeller. I artikkelen "Projections and Uncertainties about Climate Change in an Era of Minimal Climate Policies" fra 2018 [L19] beskriver han resultater fra kjøring av modellen DICE. Han beskriver fire utslipps-scenarier: 1. Business as usual, 2. Regulering som gir "optimal" økonomisk utvikling, 3. Regulering som begrenser oppvarmingen til under 2.5°C og 4. Regulering anbefalt av "The Stern Review" [L34].

Disse kjøringene er basert på en del viktige antagelser som nok kan diskuteres:

Resultater fra kjøringene vises i tre figurer i artikkelen. Figurene viser utviklingen i utslipp, CO₂-konsentrasjon i atmosfæren og temperatur fra 2010 til 2100. Temperaturutviklingen kan oppsummeres slik:

Business as usual: Oppvarmingen stiger jevnt fra et nivå på ca. 0.7 °C i 2010 til ca. 4.1 °C i 2100.
Optimal økonomisk utvikling: Jevnt stigende temperatur som følger "business as usual" til ca. 2030. Deretter avtar stigningstakten gradvis, og oppvarmingen ender opp på 3.5 °C i 2100.
Begrensning av oppvarmingen til 2.5 °C: Følger "business as usual" til ca. 2025. Stigningstakten avtar deretter, og oppvarmingen ender på 2.5 °C i 2100.
The Stern Review: Samme forløp som "begrensning til 2.5".

Artikkelen til William Nordhaus har et ensidig økonomisk perspektiv. Scenariet som gir optimal økonomisk utvikling er det som underforstått anbefales i artikkelen. Økonomiske kostnader forårsaket av oppvarmingen synes å være de eneste ulempene det er verdt å bry seg om. Dette perspektivet virker helt urimelig. Flomofre som mister hus og hjem vil føle store tap selv om de fullt ut blir økonomisk kompensert. Heller ikke konsekvenser som død og tap av helse tas med i dette perspektivet. Konsekvenser for naturen, slik som redusert artsmangfold, ignoreres helt.

DICE-modellen som Nordhaus bruker er veldig sensitiv i forhold til hvilke forutsetninger som legges til grunn ved kjøring av modellen. Dette vises tydelig i en artikkel av Martin C. Hänsel et al. [L137]. Artikkelen gjennomgår den nyeste litteraturen på området og legger inn andre forutsetninger i modellen som bedre samsvarer det de fant der. Deres resultater fra en kjøring med "Optimal økonomisk utvikling" viser en temperaturutvikling som er mer på linje med målsetningen i Paris-avtalen, nemlig en oppvarming på omkring 2.0 °C i 2100.

Modeller av typen Integrated Assessment Model (IAM), som DICE er et eksempel på, integrerer klimautvikling og økonomisk utvikling i samme system. En artikkel (Frame et al. [L57]) som tar for seg de økonomiske kostnadene ved orkanen Harvey, som traff Texas og Lousianna i 2017, viser at slike modeller lett kan undervurdere kostnadene ved global oppvarming. Orkanen Harvey forårsaket kostnader på omkring 90 milliarder dollar, og de største ødeleggelsene skyltes store nedbørmengder. Frames artikkel argumenterer for at denne type orkaner i 2017 ville, på grunn av global oppvarming og høy fordampning, føre med seg vesentlig større ødeleggelser enn de ellers ville ha gjort (uten global oppvarming). Frame et al. anslår at 30-72 milliarder dollar av et skadeomfang på 90 milliarder skyltes global oppvarming. En tidlig kjøring av DICE-modellen (1999) viste at klimarelaterte skader for hele USA i 2017 ville blitt på omkring 21 milliarder dollar. Orkanen Harvey var bare en enkeltstående hendelse som altså medførte i størrelsesorden tre ganger så store ødeleggelser som DICE-modellen klarte å forutsi for dette året i hele USA. Denne sammenligningen kan virke noe urettferdig for DICE, siden Harvey var en uvanlig hendelse som sikkert la beslag på en god del av "budsjettet" for ødeleggelser i 2017.

Artikkelen til Frame et al. diskuterer også hvilke konsekvenser Harvey hadde på liv og helse. Antall tapte leveår anslås til 476000 som følge av Harveys herjinger. Dette inkluderer de som direkte omkom under uværet, samt liv som ble forkortet på grunn av skade og helseplager som orkanen direkte eller indirekte forårsaket. 357000 av disse tapte leveårene kunne i følge artikkelen skyldes global oppvarming.

Politiske endringer

Vi lever i en global, stort sett kapitalistisk økonomi med mange forbindelseslinjer mellom landene. Dette er et komplekst system bestående av utstrakt handel, avtaler mellom bedrifter og mellom land, og utstrakt informasjonsutveksling. Dette systemet er tungt å endre på. På 1800-tallet kunne man kanskje håpe på en fullstendig omlegging av den globale samfunnsøkonomien, slik som Marx og Engels så for seg. Men i dag er dette helt urealistisk, i alle fall på et globalt nivå. Vi må finne oss i å ta utgangspunkt i den verden vi har, og heller arbeide for konkrete og oversiktlige endringer som det er håp om kan realiseres.

Det er mange som bruker klimaproblemene for å argumentere for fundamentale politiske endringer, og som ser for seg at slike endringer automatisk også vil løse klimaproblemene. Et eksempel på dette er den svenske professoren Alf Hornborg som foreslår å innføre lokale valutaer som bare kan brukes for å kjøpe varer som er produsert lokalt ([L127], [L128]). Slike forslag blir i beste fall bare omveier til løsning av klimaproblemene. En direkte tilnærming, som for eksempel å skifte ut forurensende kullkraft med utslippsfrie alternativer, er mye mer realistisk.

Omstilling og krav til lønnsomhet

Løsning av klimaproblemene krever en omfattende omlegging av økonomien. Forurensende kullkraftverk og kullindustrien som forskyner kraftverkene med kull må legges ned. Dette vil berøre mange mennesker som kan bli arbeidsledige eller må omskolere seg til nye jobber. I Polen, der kull er den viktigste energikilden på grunn av store og lett tilgjengelige kullreserver var hele 407000 ansatt i kullgruveindustrien i 1990 [L130]. Etter 1990 har Polen modernisert og effektivisert denne industrien ganske mye, og i 2018 var antall ansatte redusert til ca. 83000, en reduksjon på omtrent 80% på 28 år. På tross av denne reduksjonen har den generelle sysselsettingen i Polen økt de seneste år, og dette viser jo at omstilling på forholdsvis kort tid er mulig.

Men omstilling til utslippsfrie alternativer krever store investeringer i industri og infrastruktur som kanskje ikke er lønnsomt sett med trange "bedriftsøkonomiske" briller. Det finnes store formuer rundt i verden, både personlige formuer og fond. Disse formuene investeres stort sett med ett mål for øye, nemlig å øke avkastningen mest mulig, slik som vårt oljefond der vekslende regjeringer lenge har forventet en avkastning på 3-4 prosent per år. Slike forventninger til økonomisk avkastning er grunnlaget for den vedvarende økonomiske veksten vi har hatt i lang tid. I Norge har SSB beregnet at den gjennomsnittlige inflasjonsjusterte økonomiske veksten fra 1865 til 2010 har vært på 2.9 prosent per år [L131]. Så lenge veksten tærer på jordens ressurser og utfordrer jordens tålegrenser, er dette en vei vi ikke kan fortsette på særlig lenge.

Hvordan burde samfunnet bruke sin investeringskapital best mulig, sett i lys av de begrensningene som klodens ressurser og tålegrenser representerer? Det synes klart at mye kapital investeres i unyttig forbruksvekst drevet frem av reklame og konkurranse mellom individer (hvem har det flotteste huset og hvem kan vise til den mest eksotiske feriereisen). Slik forbruksvekst gir oss ikke mer lykke, se [L132]. Det er ikke mangel på investeringskapital som hindrer oss i å gjøre de mest fornuftige investeringene, det er snarere rett og slett grådigheten til investorene. Denne grådigheten er ikke så mye personlig grådighet, selv om den også finnes. Grådigheten er mer institusjonell, det vil si knyttet til institusjoner som nærmest har grådigheten nedfelt i sine formålsparagrafer. Dette gjelder for eksempel fond som styres av byråkrater som skal maksimere fortjenesten til alle som har investert i fondet. Hvis det er veldig mange investorer i fondet uten at noen investor dominerer, vil hver enkelt investor ikke føle noe ansvar for investeringenes samfunnsmessige virkninger. Heller ikke fondsforvalterne føler noe slikt ansvar, deres oppgave er å tjene penger på vegne av investorene.

Personlige investorer vil ofte være mer bevisste i forhold de samfunnsmessige konsekvenser av sine investeringer. Dette gjelder særlig de som starter opp sin egen bedrift og personer som kontrollerer mesteparten av en virksomhet. Her vil ofte personens oppfatninger om samfunnet prege hva slags virksomhet det investeres i og hvordan den drives. Få vil sette i gang en virksomhet som de selv mener er skadelig for samfunnet. Folk som investerer i fond har også mulighet til å ta samfunnsmessige hensyn ved å velge hva slags fond de investerer i. Det finnes "grønne" fond som appellerer til miljøbevisste mennesker. Av slike grunner vil bruken av investeringskapitalen i samfunnet gradvis kunne vris i en mer samfunnsnyttig retning ved hjelp av generelle holdningsendringer i samfunnet. Riktignok kan det finnes subkulturer som er vanskelige å nå med slike holdningsendringer, slik som den rikeste delen av USAs befolkning. En studie i PNAS viser at denne befolkningsgruppen er mindre empatiske og mer tilbøylig til å ta umoralske beslutninger enn den fattigere delen av befolkningen [L133].

Så lenge investeringer forårsaker øket belastning på miljøet, vil det i lengden ikke være mulig å fortsette den økonomiske veksten på samme måte som nå. Fra tidlig på 1800-tallet har den økonomiske veksten i Vest-Europa og Nord-Amerika holdt seg over på 1 % per år, og i perioder mye høyere enn dette (i perioden 1950 - 1970 var den økonomiske veksten i Vest-Europa på hele 4% per år) [L2]. Dette kan bare fortsette hvis det er mulig å koble den økonomiske veksten fra den økte belastningen på miljøet.

Hva store formuer kan brukes til

Det finnes mange store formuer ute i verden. Vårt oljefond er på omkring 1100 milliarder dollar [L70], men private formuer er også ganske store. Jeff Bezos, grunnleggeren av Amazon, var god for 150 milliarder dollar i 2018 [L72]. I 2020 overførte han 10 milliarder dollar til The Bezos Earth Fund, som har som formål å bekjempe klimaendringene. Hans fraskilte kone, MacKenzie Scott, overtok aksjer i Amazon ved skilsmissen i 2019, og har nå en formue på 60 milliarder dollar [L129]. Hun har bestemt seg for å gi bort formuen i løpet av sin levetid til veldedige og samfunnsnyttige formål. Til nå har hun gitt bort 1.7 milliarder dollar, og brukt eksperter for å finne mottakere som best mulig kan forvalte gavene. Bill Gates, med en formue på ca. 122 milliarder dollar [L134], har sammen med sin kone Melinda tatt initiativet til The Giving Pledge [L135], som er en organisasjon som inviterer individer med store formuer til å forplikte seg til å gi størsteparten av formuen til veldedige eller samfunnsnyttige formål. Mer enn 200 personer fra hele verden har forpliktet seg på denne måten.

Vi er altså vitne til en trend der de rikeste personer i verden er villig til å donere store deler av formuene sine til samfunnsnyttige formål. Det er en viss logikk i dette, siden disse formuene er alt for store til å kunne benyttes til egne materielle formål. Det er en grense for hvor mange luksusleiligheter og flotte cruisebåter en person kan ha nytte av. Og arvinger vil sikkert bli tilgodesett med en generøs startkapital i livet, uansett. Men det er jo selvsagt betenkeligheter med en slik praksis. Et lite mindretall av befolkningen får veldig stor innflytelse på hvilke formål som skal prioriteres. Kanskje ville en hardere beskatning av store formuer vært et bedre alternativ, i alle fall et mer demokratisk alternativ. På den annen side kan det hende at mange uavhengige personer som gir av sine egne midler, vil finne nyttigere og mer varierte formål enn det statlige byråkratier ville være i stand til. Disse rikfolkene er også en del av samfunnet forøvrig, og blir påvirket på samme måte som oss andre av den pågående samtalen og debatten i samfunnet. Derfor vil for eksempel mer oppmerksomhet og kunnskap om klimaendringer kunne påvirke dem til å støtte forskning og initiativer for en grønnere utvikling.

sist oppdatert: 2021-01-14