Hjem Om sidene Klima Klimavitenskap Temperaturutviklingen Drivhuseffekten Stråling fra solen Karbonkretsløpet Utslipp av drivhusgasser Aerosoler Klimamodeller Virkninger Databaser Tiltak mot klimaforstyrrelser Lenker

Egil Størens nettsider

om klima og global oppvarming

Virkninger av global oppvarming

Oppvarming av kloden fører til øket energi i værsystemene. Dette gir seg utslag i krafigere vind [L125] og øket fordampning som igjen fører til mer nedbør. Men nedbøren fordeler seg ikke jevnt. Områder som får mye nedbør vil få enda mer, mens tørre områder kan bli enda tørrere. Dette får virkninger på naturmangfoldet. Noen arter klarer ikke tilpasningen og migrerer til andre steder eller blir vesentlig svekket. Vi får også større risiko for fuktige hetebølger som vil bli en stor helsemessig utfordring mange steder [L126].

Temperatur- og nedbørprognoser fra IPCC

En rapport fra IPCC, Special Report Global Warming 1.5°C [L38], inneholder en figur [L39] som illustrerer endringene som kan ventes ved henholsvis 1.5 og 2.0 graders oppvarming:

Figuren er basert på kjøringer av 26 ulike klimamodeller fra CMIP5-prosjektet (se climate_models.html). Figuren viser hvordan temperaturøkningen (øverste rad) har fordelt seg over kloden. I første kolonne vises tilstanden ved 1.5 graders oppvarming siden førindustriell tid. Midterste kolonne viser tilstanden ved 2.0 graders oppvarming. Siste kolonne viser differansen mellom disse tilstandene. I nederste rad vises tilsvarende figurer for hvordan nedbøren har endret seg (prosentvis) siden førindustiell tid.

Hverken endring i temperatur eller nedbør er jevnt fordelt over kloden. I noen områder blir oppvarmingen vesentlig høyere enn det globale gjennomsnittet på 1.5°C. Også ekstremtemperaturer blir ujevnt geografisk fordelt, og ujevnt fordelt gjennom årstidene. For eksempel vil vintertemperaturen på nordlige breddegrade kunne bli 4.5 grader varmere enn i dag, ved værforhold som gir unormal varme ([L38], kapittel 3). Tilsvarende vil ekstreme sommertemperaturer lenger sør kunne bli 3.0 grader varmere enn i dag.

Også nedbør blir ujevnt fordel. Mer nedbør i nord, mens middelhavsområdet og områder på tilsvarende breddegrader får mindre nedbør. Sammen med ekstreme varmeperioder i de samme områdene, vil dette gjøre det ganske utrivelig for folk i disse områdene, og hyppigheten av skogbranner vil øke.

Disse endringene gjelder for en klode der den gjennomsnitlige oppvarminger er på 1.5°C. Som figuren over viser, forsterkes disse virkningene hvis oppvarmingen når 2.0°C. Sett i lys av den manglende handlingsvilje blant verdens ledere, og den uavbrutte økningen i utslipp av klimagasser (se greenhouse_gases.html), virker det lite sannsynlig at oppvarmingen vil stoppe på 1.5 grader (eller 2.0 grader, for den saks skyld).

Klima i Norge

En god oversikt over klimaendringer i Norge finnes på nettsidene til Norsk Klimaservicesenter [L41]. Det største problemet for Norge er økte nedbørmengder (18% økning i 2100 hvis utslipp av klimagasser fortsetter å øke i samme tempo som i dag). Episoder med kortvarig intens nedbør vil også øke, både i antall og intensitet. Dessuten vil øket havnivå bli et problem, men dette kompenseres delvis av den pågående landhevning etter siste istid (se nedenfor om havnivå). Landhevningen er ujevnt fordelt langs kysten og er beregnet til å ligge mellom 15 og 55 cm i år 2100. Miljødirektoratet har utgitt en rapport om havnivåstigning i Norge: [L42].

Havnivå

To ulike mekanismer fører til at havnivået stiger under global oppvarming. Dels vil varmere vann i havet kreve større plass. Den andre mekanismen er smelting av landisen på Grønland og i Antarktis samt smelting av isbreer. I følge IPCC har varmere hav ført til en økning av havnivået på ca. 0.8 mm per år i perioden 1971 til 2010. I samme periode har smelting av isbreer stått for mellom 0.25 og 0.99 mm økning av havnivået per år ([L49] side 47). Følgende figur, hentet fra [L49], viser observert havstigning (fargene representerer ulike observasjonsmetoder) frem til ca. 2015, og deretter simulert havstigning frem til 2100. Simuleringen er basert på to ulike utslippsscenarier: RCP2.6 blå kurve og RCP8.5 rød kurve. RPC står for Representative Concentration Pathway [L50] og brukes av IPCC for å stipulere utslipp fremover til slutten av dette århundre. RPC2.6 er det mest optimistiske av disse scenariene der utslippene når et maksimum mellom 2030 og 2050, for deretter å avta sakte til omtrent dagens nivå i 2100. RPC8.5 er det mest pessimistiske scenariet der utslippene fortsetter å øke til omtrent det tredobbelte av dagens nivå.

En artikkel i Nature fra August 2020 [L111] gir en nyere analyse av havstigninen. Et sammendrag av denne artikkelen finnes på [L112] (Nature-artikkelen må man betale for). Artikkelen viser at havstigningen stoppet mer eller mindre opp i perioden 1955-1970 på grunn av bygging av demninger (for eksempel Aswandemningen i Egypt) som hindret ferskvannet å nå ut til havet. Etter 1970 skjøt havstigningen igjen fart, og har i perioden 1993-2018 ligget på ca. 3.3 mm per år.

Smelting av grønlandsisen og isen i Antarktis vil på lengre sikt utgjøre et langt større bidrag til havstigningen enn figuren over antyder [L29]. Men dette vil ta tid. Om 10000 år vil havnivået ha steget mellom 25 og 52 meter, avhengig av hvor mye CO₂ vi slipper ut til sammen. Dette er det mulig å forutsi forholdsvis sikkert fordi våre utslipp ikke kan reverseres. En vesentlig andel av den CO₂ som slippes ut nå vil bli værende i atmosfæren i tusenvis av år og bidra til at drivhuseffekten holder temperaturen 2-5 grader over førindustrielt nivå. Selv med 2 graders oppvarming vil grønlandsisen og store deler av Antarktis sakte men sikkert smelte. Mesteparten av smeltingen vil skje i løpet av de første 2000 år, og om ca. 500 år vil smeltingen forårsake 2-4 meter stigning per århundre.

Havstigningen er ujevt fordelt over kloden. Våre områder (Skandinavia, deler av Canada og Alaska) vil bli mindre berørt fordi det i disse områdene skjer en landhevning som har pågått siden siste istid [L51]. Men lokalt finnes områder som allikevel synker. Dette vises av satelittmålinger som måler avstanden ned til jordoverflaten med millimeters nøyaktighet. Se [L96]. For eksempel er Bjørvika i Oslo et område som synker med mer enn 1 cm i året [L97].

Tropiske sykloner

Mange studier har undersøkt hvorvidt hyppighet og intensitet av tropiske sykloner, som for eksempel Katrina [L117] i 2005, endrer seg under global oppvarming. En artikkel fra 2020 publisert av The American Meteorological Society [L118] oppsummerer hva forskningen nå har kommet frem til. Artikkelen tar for seg en del modellstudier som undersøker hva som skjer ved en oppvarming på 2°C over førindustrielt nivå. Det ser ut til at hyppigheten av slike sykloner faktisk da vil avta, men at de syklonene som oppstår vil være kraftigere. Flere av dem vil nå opp i en styrke på 4-5, og nedbørmengden som syklonene avgir vil øke med rundt 14%. Kombinert med øket vannstand vil dette føre til større ødeleggelser i kystområdene der syklonene treffer land. Syklonen Harvey som traff Texas og Lousianna i 2017, foråsaket skader for 90 milliarder dollar hvorav 30-72 milliarder kan skyldes økte nedbørmengder på grunn av global oppvarning [L57]. Mer om denne syklonen er beskrevet i avsnittet om Økonomi.

Jordbruk

Mer ekstremvær, tørke og endrede klimaforhold lokalt innebærer store utfordringer for jordbruket rundt omkring i verden. Riktignok vil mer CO₂ i atmosfæren stimulere veksten, men de negative konsekvensene av global oppvarming er dominerende. En artikkel fra OECD [L119] hevder at befolkningsvekst som gir økt etterspørsel og begrenset tilgang på jordbruksarealer vil gi økte realpriser i 2050 på viktige jordbruksprodukter som ris og hvete (en økning på 25%), og mais (en økning på 50%). Disse anslagene er gjort uten å ta høyde for de ekstra problemene som global oppvarming gir. Med de mest ekstreme scenariene for global oppvarming vil prisene ytterligere kunne stige 30%. Det er riktignok et stort potensial for innføring av bedre jordbruksmetoder. Artikkelen "Climate change adaptation in agriculture: practices and technologies" [L120] utgitt av Consultative Group on International Agricultural Research (CGIAR) presenterer en del tiltak for å tilpasse jordbruket til endrede klimaforhold rundt omkring i verden. På lengre sikt vil kanskje innføring av vertikalt jordbruk (se [L121] og [L82]) kunne supplere tradisjonelle jordbruksformer.

Tilbakevirkninger

Temperaturstigningen vil påvirke andre prosesser på kloden, som i neste omgang kan påvirke den globale temperaturen. Slik tilbakevirkning (feedback) kan enten bidra til at temperaturen øker enda mer (positiv tilbakevirkning), eller virke avkjølende (negativ tilbakevirkning). Wikipedia har en oversiktlig artikkel om slik tilbakevirkning: [L47].

Mange av tilbakevirkningsmekanismene er tatt hensyn til i klimamodellene som IPCC har brukt for å anslå fremtidig global oppvarming. Dette gjelder for eksempel økningen i vanndamp i atmosfæren som følge av en varmere atmosfære. Siden vanndamp er en kraftig drivhusgass vil denne økningen føre til ytterligere oppvarming [L48]. Virkningen av mindre havis i Arktis (se arctic_animated.html) som fører til at mer solståling absorberes i havet, er også tatt hensyn til i modellene. Andre mekanismer er ikke så godt representert i modellene fordi kunnskapsgrunnlaget er mer usikkert. Dette gjelder for eksempel utslipp av metan fra permafrost som tiner i Arktis. Her kan de potensielle virkningene være store, og sjansen for at slike mekanismer vil gjøre seg gjeldene blir større jo kraftigere den globale oppvarmingen blir. Oppvarmingen fører også til større hyppighet av skogbranner som vil gi øket utslipp av CO₂.

Slike tilbakevirkningsmekanismer kan sette i gang en prosess hvor en mekanismen øker oppvarmingen så mye at andre mekanismer også begynner å virke. For eksempel kan smelting av havisen i Arktis og mindre snødekke føre til at mer av sollyset absorberes i stedet for å reflekteres tilbake mot rommet. Dette vil i sin tur kunne øke utslipp av klimagasser fra permafrost som smelter. På denne måten vil oppvarmingen kunne fortsette av seg selv, selv om vi etterhvert skulle klare å begrense utslipp av klimagasser. To artikler diskuterer muligheten for slike scenarier:

Den første artikkelen er hentet fra Nature [L113], "Climate tipping points too risky to bet against". Den gjennomgår forskjellige scenarier der klimasystemet når et vippepunkt som ikke kan reverseres. Noen av disse vippepunktene gjelder landisen på Grønland og to områder i Antarktis. Artikkelen antar at vi allerede har nådd vippepunktet som gjør at smelting av disse områdene ikke kan reverseres. Men hvor raskt det går er avhengig hvor stor oppvarmingen blir. Ved en oppvarming på 1.5°C vil dette kunne ta 10000 år, men kommer oppvarmingen over 2.0°C vil det bare ta rundt 1000 år. En slik nedsmelting vil innebære at havet stiger 10 meter.

Et annet slikt vippepunkt vil ødelegge mesteparten av klodens korallrev ved en oppvarming på over 2°C. Allerede nå er slik ødeleggelse synlig utenfor Australia (The Great Barrier Reef [L114]).

Avskoging og klimaendringer setter regnskogen i Amasonas i fare. Også andre store skogområder lenger nord er utsatt: barskog i Canada, Alaska, Skandinavia og Russland. Disse skogene lagrer store mengder karbon som kan slippe ut i atmosfæren hvis miljøet endrer seg [L115]. Permafrost i nordområdene står i fare for å smelte, og dermed slippe ut store mengder CO₂ og CH₄. Potensielt vil disse prosessene (avskoging og smelting av permafrost) kunne slippe ut 300 gigatonn CO₂, og bidra til at oppvarmingen aksellereres ytterligere.

Den andre artikkelen, "Trajectories of the Earth System in the Anthropocene" [L116], diskuterer mulige scenarier for klodens utvikling. Det scenariet som synes mest sannsynlig kaller de "Hothouse Earth" der kloden havner i en forholdsvis stabil tilstand der temperaturen er vesentlig høyere enn i dag. Hvor høy temperaturen vil være i en slik stabil tilstand står det lite konkret om i artikkelen. Hvor lang tid det tar før vi er havnet i en slik tilstand er heller ikke kvantifisert. Et alternativt scenarie kaller de "Stabilized Earth", som er en stabil tilstand med en temperatur 1-2 °C over førindustrielt nivå. For å komme dit kreves store endringer: Først og fremst kutt i utslipp av drivhusgasser, men også sørge for at de naturlige systemene som tar opp og lagrer CO₂ tas vare på og helst forsterkes. Fangst av CO₂ fra atmosfæren nevnes også.

Det finnes også negative tilbakevirkningsmekanismer, som har en avkjølende virkning. For eksempel vil mer varme stråle ut i verdensrommet når kloden blr varmere. De fleste av disse mekanismene er imidlertid innebygget i klimamodellene.

sist oppdatert: 2021-01-14